For å gi deg den beste opplevelsen, brukes informasjonskapsler på dette nettstedet. Finn ut mer her.

Allow cookies

Longyearbyen

Longyearbyen – der det ekstraordinære er ordinært

Longyearbyen, det administrative hovedsetet på Svalbard, er en liten norsk metropol med 2100 innbyggere fra nesten 50 nasjoner. Den lille arktiske byen er bebodd av naturglade mennesker som lever i tett samhold under tøffe klimatiske forhold, med den høyarktiske villmarken på dørstokken. Byen er selve inngangsporten til naturopplevelsene og utgangspunktet for de fleste eventyr på Svalbard. Her begynner villmarka midt i byen, og den tar aldri slutt! 

Det er kanskje litt drøyt å kalle vår lille by en metropol. Men med sin livskraft, sin internasjonale vibe og varme mennesker i fantastiske omgivelser, oppleves den som nettopp det. Longyearbyens sentrale plassering i et geopolitisk interessant Arktis, bidrar også til at den oppleves som større enn den faktisk er. Tilbudet til fastboende og gjester er dessuten overraskende godt, med flust av butikker, restauranter, barer og et fristende variert kulturtilbud. Her er Nordpolen nesten rett rundt hjørnet for puben. Noen synes kanskje det er rart at en by så uforskammet langt nord, har eget bryggeri, sjokoladeri og drivhus som forsyner oss med ferske urter og grønnsaker. Men slik er det altså! 


Jarle RøsslandEn litt annerledes by 
Selv om den lille metropolen kan fremstå litt «barsk», med et røft industrielt ytre, er den gjestfri og bærer preg av høy komfort. De fleste trives godt i Longyearbyen, og man blir fort en som hører til. Mange blir bitt av «polarbasillen», og nekter å flytte sørover. «Jeg skulle bare være et år, men har vært her i mange» hører man nærmest daglig. Allikevel er ikke Longyearbyen et «livsløpssamfunn» og gjennomsnittstiden for å bo på Svalbard er sju år ifølge SSB.

Livet er fylt med helt ordinære hverdager for oss som bor her. For de som ser det utenfra, oppleves nok likevel vår hverdag som noe ekstraordinær. Isbjørnen er aldri langt unna, og det å bære våpen utenfor bosetningen er en nødvendighet. Klimaet er barskt og uforutsigbart. Kontrastene og vekslingene mellom lys og mørke kan for noen være utfordrende, mens andre synes det er fantastisk. 


Jarle RøsslandDet er også andre ting med Longyearbyen som kan virke noe «merkelig» for besøkende. I sentrum finnes det for eksempel egne «veier» for snøscootere, vi har bare en dagligvarebutikk og vi er vant til å ha reinsdyr som nærmeste nabo. Vi tar fortsatt av oss skoene på hoteller og restauranter, en tradisjon som har oppstått ut fra gamle dagers kullstøv-problem. All infrastruktur etter gruvedriften er vernet, og står som surrealistiske monumenter i og omkring byen. Gatene i Longyearbyen har ikke ordentlige navn, men nummer. Det er universitet med 300 studenter, hvor alle må lære seg å bruke skytevåpen. Ikke sjelden ser vi hvaler svømme i fjorden fra stuevinduet. Vi tar gjerne en utepils med vottene på, og i den mørke tiden går vi ofte med hodelykt på vei til jobb. Det er heller ikke uvanlig at nordlyset danser på himmelen, gjerne på dagtid når du er på vei til lunsj med venner. På sommerstid går du ut på livet med midnattssolen stekende i ansiktet. Longyearbyen er også hjem for 1000 ivrige polarhunder som gledelig tar deg med ut i villmarken, og en egen snøscooterklubb, Sons of Svalbard, finnes for de aller tøffeste. På fredagene pakker vi gjerne scootersledene og legger ut på helgetur i den arktiske villmarken med familie eller venner. 

Spektakulær beliggenhet
Longyearbyen ligger i en dal omkranset av bratte fjell på alle kanter. Den befinner seg i enden av idylliske Adventfjorden og har flere isbreer som nærmeste naboer. Det er bare 40 km bilvei i Longyearbyen, som deles opp flere «bydeler» blant annet sentrum og Nybyen. I sentrum finnes de fleste av overnattingsstedene, utestedene og butikkene. Nybyen ligger 2 km sør for sentrum og består av sjarmerende boligbrakker oppført etter krigen for arbeidere i gruvene. Her finnes både gjestehus, restaurant og galleri, og en nydelig utsikt mot byfjellet Hiorthfjellet. Og midt mellom bydelene ligger restaurantene Gruvelageret og Huset. Sistnevnte har en imponerende vinkjeller og en av Norges beste restauranter.  


Longyearbyen ligger på 78 grader nord, bare 1316 km fra Nordpolen. Det er en tre-timers flytur fra Oslo, eller en 1,5 timers flytur fra Tromsø. Longyearbyen ligger på øya Spitsbergen, den største øya på Svalbard.  Mens Longyearbyen er verdens nordligste by, finnes det en bosetning som er enda lengre nord, forskningsstasjonen Ny-Ålesund. 


L-P LorentzHva lever vi lokale av? 
Longyearbyen eksisterer på grunn av kullet i fjellet, og gruvedrift har bygget opp byen gjennom 100 år. Fram til 1990 var Longyearbyen en utpreget gruveby, men i dag har den utviklet seg til en plass med et variert næringsliv. Gruvedriften er fortsatt en av hovednæringene, men fallende kullpriser de siste årene har gjort at gruver er lagt i driftshvile. Statseide Store Norske Spitsbergen Kullkompani har fortsatt drift i en kullgruve ved Longyearbyen, Gruve 7, innerst i Adventdalen.
Etter 1990-tallet har turisme sakte, men sikkert blitt en hovednæring for Longyearbyen, og er en av grunnpilarene i samfunnet. I 2016 besøkte 115 000 turister Longyearbyen, hvorav 35 000 av disse kom med oversjøisk cruiseskip. 
Forskning og undervisning en også en viktig næring. Studenter fra hele verden kommer til Universitetssenteret på Svalbard (UNIS) for å studere. UNIS fokuserer på arktisk forskning innen fagene biologi, geologi, geofysikk og teknologi.
I Longyearbyen finnes også finnes støttefunksjoner som et hvert lokalsamfunn er avhengig av, blant annet sykehus, skole, barnehager, idrettshall, kirke og kulturhus.

Jarle RøsslandLongyearbyens forskjellige årstider
Felles for de fleste av Longyearbyens innbyggere er enighet om at hver sesong har sin sjarm. For noen av nordlysvinteren det absolutt fineste. Andre setter mer pris på de den lyse sesongen når midnattssolen står høyt på polarhimmelen. 

Under nordlysvinteren er det mørkt på Svalbard i fire måneder. I to og en halv av disse månedene er det totalmørke, det er ingen forskjell på dag og natt. Polarnatta, som perioden også kalles, starter og avsluttes med spektakulært «twilight» eller tussmørke med blåtime hele dagen. Sola er fortsatt under horisonten, men sender vakre blå og røde stråler opp på vinterhimmelen. Polarsommeren derimot, preges av måneder med midnattssol, da sola står høyt på himmelen 24 timer i døgnet. 
Årstidene med de enorme kontrastene setter sitt preg på Longyearbyen, der aktivitetene og dagliglivet gjerne styres av årstiden. Når det er lyst er folk mye ute i friluft, mens byen i den mørke årstiden får byen en egen puls, der lokalbefolkning og gjester blir ekstra sosiale. Da treffes vi gjerne på festivaler, konserter, idrettsarrangementer, eller over et godt måltid i en av byens mange restauranter. Fjelltur med hodelykt og fakkeltog ved juletider er også flotte tradisjoner blant de lokale i den mørke perioden. 


Jarle RøsslandLongyearbyen og Svalbards innholdsrike historie
Svalbardi betyr «landet med de kalde kyster». 1194 ble «Svalbarði fundinn» notert i islandske skrifter. Om det faktisk var Svalbard som ble funnet og omtalt, eller om det var et annet landområde med kalde kyster, vil vi aldri få sikkert svar på. 
I historiebøkene er den offisielle historien at den nederlandske sjøfareren Willem Barentsz oppdaget Svalbard i 1596, og kalte den største øya Spitsbergen grunnet de spisse fjellene på vestsiden. Siden den gang har Svalbard gitt opphav til barske historier om fangstliv, bergverksdrift og utrolige ekspedisjoner. Etter at oppdagelsen av Svalbard har det vært drevet internasjonal hvalfangst (1600-1750), russisk overvintringsfangst (1700-1850) og norsk overvintringsfangst (1850-1973).
I 1906 etablerte den amerikanske forretningsmannen og gruvepioneren John Munroe Longyear den første gruva, satte opp en rekke bygninger og ga bosetningen navnet Longyear City. Longyear kom til Svalbard for første gang som cruiseturist i 1901. I 1916 overtok Store Norske Spitsbergen Kullkompani gruvevirksomheten fra amerikaneren og hans Arctic Coal Company og stedet ble omdøpt til Longyearbyen. 

Svalbardtraktaten ble inngått 9. februar 1920 og trådte i kraft 14. august 1925. Traktaten ble da ratifisert av Nederland, Storbritannia, Danmark, USA, Italia, Frankrike, Sverige, Norge og Japan. Senere ble traktaten ratifisert av mange flere stater, blant dem Sovjetunionen (Russland) og Canada, i alt 44 land. «Svalbardtraktaten slår fast Norges «fulle og uinnskrenkede høihetsrett» over Svalbard, inklusive Bjørnøya, og at norske lover og regler gjelder for området. Samtidig er det full anledning for borgere av alle signatarlandene til å bosette seg og å drive næringsvirksomhet, jakt og fiske i området. Svalbard er i tillegg definert som demilitarisert område, det vil si at det ikke er lov å etablere militære anlegg, baser eller ha soldater stasjonert der.»

Jarle RøsslandFram til 1989 var Longyearbyen en såkalt «company town» hvor gruveselskapet Store Norske Spitsbergen Kullkompani (selskapet ble statlig i 1976), styrte det meste av infrastruktur, tilbud og tilrettelegging. I tråd med Stortingsmeldingen fra tidlig 90-tallet gikk utviklingen av byen i retning et mer åpent og normalisert samfunn utover 90-tallet, blant annet med politisk valgte organer. I 2002 ble det følgelig opprettet et utvidet lokalt folkestyre, Longyearbyen Lokalstyre, etter en modell tilpasset de stedegne forholdene. Ansvar for samfunnstjenester og myndighetsoppgaver ble samtidig overført fra gruveselskapet til Longyearbyen Lokalstyre. På mange områder fungerer nå samfunnet som en kommune på fastlandet, dog med noen markante forskjeller. 

I 1975 åpnet Svalbard Lufthavn Longyear og gjorde Svalbard tilgjengelig året rundt. I dag flyr både SAS og Norwegian til Longyearbyen.
Svalbard er ikke et sted hvor mennesker bor hele livet, og hvor slekter føres videre gjennom generasjoner, selv om det nå finnes noen få familiegenerasjoner her. Folk har for det meste kommet og reist, og Svalbard har derfor en særegen historie. Menneskene har i mindre grad kunnet støtte seg til oppsamlet erfaring om de barske og ekstreme levevilkårene. Historien på Svalbard er rik på tragiske hendelser, og graver er det vanligste kulturminnet. 

Er du interessert i Longyearbyens spennende historie anbefaler vi deg å lese «Fra company town til folkestyre» som du kan få kjøpt i vår turistinformasjon, eller på Svalbard Museum.

 

Visit Svalbard Sustainable Destination

Ikke gå glipp av

Ikke gå glipp av

Ikke gå glipp av

Ikke gå glipp av

Ikke gå glipp av