For å gi deg den beste opplevelsen, brukes informasjonskapsler på dette nettstedet. Finn ut mer her.

Allow cookies
Om Svalbard

Om Svalbard

Det ekte Arktis

Om Svalbard

Velkommen til Svalbard, det ekte Arktis og hjem til over 3000 isbjørner!
Svalbard er en norsk arktisk øygruppe på toppen av verden med uendelige områder med uberørt og rå villmark. Svalbard består av alle øyer, holmer og skjær mellom 74° og 81° nordlig bredde og 10° og 35° østlig lengde. Spitsbergen er den største øyen på øygruppen, hvor Newtontoppen er det høyeste fjellet, 1713 moh.
                                                                                                   
Et besøk til den høy-arktiske øygruppen, midt mellom fastlands Norge og Nordpolen, er full av kontraster og store naturopplevelser. Den arktiske stillheten skaper en helt spesiell stemning, og du opplever en ro du knapt finner noe annet sted i verden. Her på 78 grader nord blir du fort en del av det vakreste arktiske eventyret du noensinne kunne drømt om. Majestetiske fjell, blå sjøis, uendelige isbreer og et rikt dyreliv dominerer landskapet, som endrer drakt med våre tre årstider. Fra polarsommerens fargerike tundra, via nordlysvinterens spektakulære lysshow til solvinterens islagte fjorder og endeløse snødekte landskap.

Hvem bor på Svalbard?
Bare 1300 km fra Nordpolen kan du besøke verdens nordligste bysamfunn, Longyearbyen. I denne vesle, arktiske metropolen bor det flest nordmenn,Jarle Røssland men også innbyggere fra rundt 50 andre nasjoner. Felles for de 2100 innbyggerne er at vi kaller dette stedet for vårt «hjem» og samholdet blant innbyggerne er sterkt. Selv midt i byen kommer du så tett på den uberørte villmarken at det tar pusten fra deg.

Selv om Svalbard tilhører kongeriket Norge finnes to bosetninger på øygruppen hvor det bor flest russere og ukrainere. I den moderne gruvebyen Barentsburg bor det 450 personer, mens i den sovjetiske spøkelsesbyen Pyramiden bor det under 10 personer. Etter en båttur eller scootertur fra Longyearbyen gjør du et kulturhistorisk spring inn i russiske kultur og arkitektur. Her snakkes det russisk, serveres russisk mat og arkitekturen fra sovjettiden er fascinerende selv for den mest erfarne globetrotter.

I tillegg til Longyearbyen, Barentsburg og Pyramiden finnes det ytterligere to bosetninger på Svalbard. Ny-Ålesund befinner seg på sydsiden av Kongsfjorden og fungerer som senter for internasjonal arktisk forskning og miljøovervåkning. Helt sør, på sørvestsiden av Spitsbergen finner vi Hornsund, en liten polsk forskningsstasjon.

Det er flere isbjørner på Svalbard enn det er mennesker. De fastboende har alltid dette i bakhodet når de beveger seg utenfor bosetningene, og har med seg våpen som beskyttelse mot isbjørn. Dette er et av de få stedene i verden hvor du for eksempel ser noe så uvanlig som mødre med barnevogn og rifle på ryggen. Alle som bor her må vise respekt for den mektige naturen vi har valgt å være en del av, og vi er alle klar over at vi er gjester i isbjørnens rike. 

Menneskene på Svalbard i dag har kommet hit av ulike årsaker, noen er eventyrere på let etter et nytt, arktisk eventyr, andre er forskere som har kommet for å se på blant annet den spennende geologien, og andre igjen er vanlige familier som liker å leve ordinære liv på et ikke ordinært sted. Men alle har noe til felles, en lidenskap og kjærlighet for Svalbard, og når du først har kommet hit er det vanskelig å dra. Svalbard blir sittende igjen i hjertet for alltid, og du forblir «svalbardianer».

Longyearbyen og Svalbards innholdsrike historie
Svalbardi betyr «landet med de kalde kyster». 1194 ble «Svalbarði fundinn» notert i islandske skrifter. Om det faktisk var Svalbard som ble funnet og omtalt, eller om det var et annet landområde med kalde kyster, vil vi aldri få sikkert svar på.
I historiebøkene er den offisielle historien at den nederlandske sjøfareren Willem Barentsz oppdaget Svalbard i 1596, og kalte den største øya Spitsbergen grunnet de spisse fjellene på vestsiden. Siden den gang har Svalbard gitt opphav til barske historier om fangstliv, bergverksdrift og utrolige ekspedisjoner. Etter at oppdagelsen av Svalbard har det vært drevet internasjonal hvalfangst (1600-1750), russisk overvintringsfangst (1700-1850) og norsk overvintringsfangst (1850-1973).Jarle Røssland
I 1906 etablerte den amerikanske forretningsmannen og gruvepioneren John Munroe Longyear den første gruva, satte opp en rekke bygninger og ga bosetningen navnet Longyear City. Longyear kom til Svalbard for første gang som cruiseturist i 1901. I 1916 overtok Store Norske Spitsbergen Kullkompani gruvevirksomheten fra amerikaneren og hans Arctic Coal Company og stedet ble omdøpt til Longyearbyen.

Svalbardtraktaten ble inngått 9. februar 1920 og trådte i kraft 14. august 1925. Traktaten ble da ratifisert av Nederland, Storbritannia, Danmark, USA, Italia, Frankrike, Sverige, Norge og Japan. Senere ble traktaten ratifisert av mange flere stater, blant dem Sovjetunionen (Russland) og Canada, i alt 44 land. «Svalbardtraktaten slår fast Norges «fulle og uinnskrenkede høihetsrett» over Svalbard, inklusive Bjørnøya, og at norske lover og regler gjelder for området. Samtidig er det full anledning for borgere av alle signatarlandene til å bosette seg og å drive næringsvirksomhet, jakt og fiske i området. Svalbard er i tillegg definert som demilitarisert område, det vil si at det ikke er lov å etablere militære anlegg, baser eller ha soldater stasjonert der.» Kilde https://snl.no/Svalbardtraktaten

Fram til 1989 var Longyearbyen en såkalt «company town» hvor gruveselskapet Store Norske Spitsbergen Kullkompani (selskapet ble statlig i 1976), styrte det meste av infrastruktur, tilbud og tilrettelegging. I tråd med Stortingsmeldingen fra tidlig 90-tallet gikk utviklingen av byen i retning et mer åpent og normalisert samfunn utover 90-tallet, blant annet med politisk valgte organer. I 2002 ble det følgelig opprettet et utvidet lokalt folkestyre, Longyearbyen Lokalstyre, etter eJarle Røsslandn modell tilpasset de stedegne forholdene. Ansvar for samfunnstjenester og myndighetsoppgaver ble samtidig overført fra gruveselskapet til Longyearbyen Lokalstyre. På mange områder fungerer nå samfunnet som en kommune på fastlandet, dog med noen markante forskjeller.

I 1975 åpnet Svalbard Lufthavn Longyear og gjorde Svalbard tilgjengelig året rundt. I dag flyr både SAS og Norwegian til Longyearbyen.

Svalbard er ikke et sted hvor mennesker bor hele livet, og hvor slekter føres videre gjennom generasjoner, selv om det nå finnes noen få familiegenerasjoner her. Folk har for det meste kommet og reist, og Svalbard har derfor en særegen historie. Menneskene har i mindre grad kunnet støtte seg til oppsamlet erfaring om de barske og ekstreme levevilkårene. Historien på Svalbard er rik på tragiske hendelser, og graver er det vanligste kulturminnet.

Er du interessert i Longyearbyens spennende historie anbefaler vi deg å lese «Fra company town til folkestyre» som du kan få kjøpt i vår turistinformasjon, eller på Svalbard Museum. http://svalbardmuseum.no/no/kultur-og-historie/gruvesamfunn/longyearbyen/

Internasjonal hvalfangst
Den internasjonale hvalfangsten foregikk på 1600- og 1700-tallet, og var motivert av gode priser på spekkolje og hvalbarder.
Det var i første rekke nederlandske, britiske og tyske ekspedisjoner som deltok, og fangstselskapene hadde stor nasjonal betydning. På det meste var mer enn 300 skuter i virksomhet rundt Svalbard. Smeerenburg på nordvestkysten av Spitsbergen er den mest kjente landstasjonen. Der var det seksten hus hvor det kunne bo opptil 200 hvalfangere, og det var åtte store spekkovner til å koke spekket i. På slutten av 1600-tallet hadde den nederlandske fangsten alene et omfang på 150-250 skuter som årlig fangstet mellom 750 og 1.250 hval. Grønlandshvalen var det mest attraktive byttedyret, og arten ble til slutt utryddet i Svalbards farvann. Det er mange spor etter hvalfangsten langs Svalbards kyster. Det er registrert rundt femti hvalstasjoner med hustufter, spekkovner, beinrester etter hval og hvalross og gravplasser.

Russisk fangst
Den russiske overvintringsfangsten varte fra 1700 til 1850. Fangstfolkene var pomorer fra Kvitsjøområdet, og flere enn 70 fangststasjoner er kjent fra denne perioden. Den mest berømte russiske fangstmannen er Ivan Starostin som hadde 39 overvintringer. Femten av disse var i ett strekk.
Fangsten til pomorene var først og fremst basert på hvalrossprodukter som hvalrosstenner, spekkolje og hvalrosshud samt pelsverk og dun. I tillegg ble det fangstet rein, sel, fugl og egg, ikke minst til eget matforråd. En rekke større og mindre fangststasjoner ble etablert, og mange av dem hadde helårig drift. Den fyldige vinterpelsen til isbjørn og rev var attraktiv og var en viktig motivasjon for overvintring. På mange stasjoner er det spor etter ulike håndverk som tyder på at russerne nyttet tiden til å foredle råvarene til verdifulle handelsvarer.

Norsk fangst
Den norske fangsten ble intensivert da russerne reduserte sin virksomhet rundt 1850, og var i stor grad knyttet til de samme produktene som russisk fangst. Fra slutten av 1800-tallet var overvintring vanlig. Fangstmennene hadde en variert årsyklus: Rev og isbjørn ble fangstet på vinteren, da pelsen var aJarle Røsslandv best kvalitet. Om våren jaktet man sel, samtidig som pelsverk ble klargjort for salg til sommeren. Fuglefangst og sanking av egg og dun foregikk om sommeren, og om høsten var rype og rein viktige byttedyr. Fangstmennene fartet over store områder og benyttet et nettverk av fangsthytter.

Selv om mye av fangsten var til eget forbruk, måtte fangstmennene selge pelsverk, dun og reinkjøtt for å skaffe penger til nødvendige forsyninger fra fastlandet. De trengte blant annet mel, rosiner, salt, parafin, verktøy, våpen og ammunisjon, ofte en ny ovn eller en båt, og kanskje litt enkel luksus. Det fortelles at fangstmann Georg Bjørnnes kjøpte en årgang gamle aviser som han tok med til Svalbard. Hver morgen kunne han gå ut og hente en "ny" avis med dagens dato, som var nøyaktig ett år gammel.

På det meste overvintret et 50-talls fangstfolk og de gjorde store innhogg i viltbestandene. Bruk av selvskudd for isbjørn medførte en effektivisering som gikk langt utover bestandens tålegrense. Selvskudd innebar at bjørnen stakk hodet inn i en kasse hvor det var festet et åte. Berøring av åtet utløste et skudd som traff bjørnen i hodet. En av de største isbjørnjegerne på Svalbard var Henry Rudi. I løpet av sine år på øygruppen felte han omkring 750 isbjørn, med 115 bjørn som årsbeste.

En annen kjent fangstmann var Hilmar Nøis. Han var en av dem med aller mest erfaring og hadde 38 overvintringer mellom 1909 og 1973. Hovedstasjonen hans var Fredheim i Sassendalen, og flere år var kona hans, Helfrid Nøis, med på fangst. (Sysselmannen på Svalbard)
På begynnelsen av 1900-tallet var Svalbard fremdeles ingenmannsland, og starten var kaotisk. Mange tapte store penger på svulstige, men vaklevorne industrieventyr. Det var kostbare innkjøp og frakt av utsyr, mannskap og proviant, i tillegg til bygging av hus og anlegg.

Gruvedrift
Bergverksdriften fra rundt år 1900 var tuftet på de nye forskningsresultatene og god pris på råvarer i det nyindustrialiserte Europa. Kullreservene interesserte mest, men på Svalbard var det også kortvarig drift på fosfor, gull, zink, bly, kobber, gips og marmor.

Kullgruvedriften er den eneste virksomheten som har holdt det gående i mer enn hundre år. Den har lagt grunnlaget for helårssamfunnene i Longyearbyen, Barentsburg og Ny-Ålesund. Pr i dag er det 2 gruver som er i drift på Svalbard; Gruve 7, som ligger ved Longyearbyen og den russiske gruva i Barentsburg. (Sysselmannen på Svalbard)

Svalbard - en geologs drøm
Det geologiske mangfoldet på Svalbard er unikt. Øygruppa er et av de få stedene i verden hvor man kan studere de fleste avsnitt av jordasMarcela Cardenas utviklingshistorie innenfor et geografisk begrenset område.

Paleontologen dr. Jørn Hurum kartla i perioden 2004 – 2012 mer enn 60 øgleskjeletter, og gravde ut mer enn 10 ved foten av Janusfjellet på Spitsbergen. Et av de mest oppsiktsvekkende funnene på Svalbard de siste årene er fossilet av en ti meter lang fiskeøgle. Det er det klart lengste, og dessuten best bevarte, fossilet innen fiskeøgleordenen Ichthyosauria som noen gang er påvist på Svalbard.

Urgamle fossiler
For mer enn 60 millioner år siden var Svalbard havbunn. Denne ble så vippet opp da Svalbard krasjet med Grønland. Derfor finner man de unike spisse fjellene på vestsiden av Svalbard. De bergartene som er eldre enn omtrent 60 millioner år, er gamle havavsetninger som har havnet oppe i det som i dag er fjell. Fossilene spenner helt fra encellete vesener til kjempestore dinosaurer.

Ved Longyearbreen kan vanlige folk samle fantastiske plantefossiler. Mange operatører i Longyearbyen tilbyr fossiljakt, og det er ingen begrensninger på hvor mange fossiler man kan ta med seg tilbake til fastlandet.
 

Isbreer så langt øye kan se
Over halvparten av Svalbard er dekket av isbreer – det finnes mer enn 2100 små og store isbreer her og nesten 60 % av alt landarealet er dekket av is. De største breene kalles iskapper og finnes hovedsakelig på østsiden av Svalbard. Den største iskappen er Austfonna på øya Nordaustlandet.Roy Mangersnes Den er omtrent 8450 km2 og er den største iskappen i verden, om man ser bort fra de enorme innlandsisene i Antarktis og på Grønland.

Isbreer kan fungere som enorme klimaarkiv. Over tid faller det mer og mer snø på breen. Den lagres dypere og dypere i breen ettersom ny snø kommer på toppen. Når man borer i en isbre kan iskjernene forstås som ei tidslinje der bunnen er eldst og toppen yngst. Gjennom å analysere luftbobler og partikler i isen kan forskerne si noe om hvordan klimaet har forandret seg gjennom breens liv.  I sentrale deler av Spitsbergen er breene mye mindre enn lenger øst, dette er fordi klimaet er tørrere og det faller mindre snø om vinteren. Disse breene kalles kalde breer fordi de er fastfrosset i fjellet under og beveger seg lite, bare 1-2 meter per år. Ute ved kysten finnes derimot varme breer som ikke er frosset fast til underlaget og som kan bevege seg mye i løpet av kort tid.

Mange av breene på Svalbard er såkalte surge-breer. Det vil si at de kan foreta hurtige breframstøt der brefronten beveger seg flere meter om dagen før de stopper og smelter. Surge-breer finnes bare på Svalbard, på øyene i arktisk Canada og i Alaska. Man vet lite om hva som utløser et slikt fremstøt og hvor lang tid det går mellom hver gang en bre surger, men på Svalbard ser det ut som om hvilefasen kan være mellom 30 og 500 år. (Norsk Polarinstitutt)

Svalbards vidunderlige dyreliv og flora
Bare 6-7 % av landarealet på Svalbard har vegetasjonsdekke. De frodigste områdene finnes i de indre fjordstrøkene på Spitsbergen.

På Svalbard er det permafrost, og bare den øverste meteren av jorda tiner om sommeren. Plantelivet er preget av kort vekstsesong, lav temperatur, lite nedbør samt næringsfattig jordsmonn. Likevel finnes det et mangfold av små planter på Svalbard, og bare i området rundt Longyearbyen er det registrert over 100 forskjellige arter.

Totalt på Svalbard finnes det rundt 170 plantearter. Plantelivet er svært sårbart og det skal man ta hensyn til når man ferdes i naturen. Dersom vegetasjonsdekket ødelegges, kan det danne varige spor i terrenget. All vegetasjon er derfor fredet. Ta gjerne bilder av Svalbards fargerike flora, men ikke plukk av den.

Barentshavet gir næring til det meste av dyrelivet på Svalbard. Takket være Golfstrømmen med en blanding av varmt og kaldt vann, den grunne sokkelen og intensiv solstråling i sommerhalvåret, har dette arktiske havområdet en relativt høy produksjon. Her finner man de største fuglefjellene i Nord-Atlanteren med flere millioner par av de vanligste hekkende artene som er alkefugl, krykkje og havhest. På kysten omkring Svalbard og på tundraen i de store dalførene, finnes også større bestander av gjess og vadere. Ærfugl hekker rundt hele øygruppen. De aller fleste fuglene på Svalbard er trekk- eller streiffugler som overvintrer i Barentshavet og langs kysten av Norge eller på kontinentet. Svalbardrypa er den eneste fuglearten som ikke trekker bort fra øygruppen om vinteren. Til sammen hekker rundt 30 fuglearter på Svalbard.

Svalbardrein og polarrev er de eneste landpattedyrene som er naturlig hjemmehørende på Svalbard. Disse kan påtreffes over det meste av øygruppen. I tillegg er østmarkmus kommet til Isfjordområdet, sannsynligvis via båtlaster. Det finnes flere selarter rundt Svalbard, bl.a. ringsel, storkobbe, steinkobbe og hvalross. Av hvalartene som regelmessig besøker Svalbards kyster er hvithval den mest tallrike. Til sammen er det 19 ulike arter av marine pattedyr i farvannene rundt Svalbard, isbjørnen er ett av de. Det er ikke lov å forstyrre, fange, skade eller drepe dyr og fugler. Alle fugler er fredet i hekkesesongen, egg, reir og bo er også fredet. Man skal aldri røre døde dyr da det er påvist rabies (hundegalskap) på Svalbard.

Visste du at det er flere isbjørner enn mennesker på Svalbard?
Isbjørnen, eller kongen av arktis, Niclas Ahlberg er et av verdens største rovdyr. I Svalbard-området finnes rundt 3000 dyr, flere enn det finnes mennesker. Isbjørnen regnes som et maritimt pattedyr fordi den tilbringer mesteparten av livet i havisen. Den befinner seg oftest på omkringliggende øyer øst for Spitsbergen, men streifere kan man møte overalt på Svalbard. De føder sine barn i snøhuler på land og ungbjørnene går sammen med mora til de er rundt 2 år gamle. Den lever hovedsakelig av ringsel, som er den vanligste selarten i farvannene rundt Svalbard.

ISBJØRNEN ANGRIPER SVÆRT FORT UTEN VARSEL. GÅ ALLTID I FØLGE MED GUIDE ELLER LOKALE MED VÅPEN.

For mer informasjon om isbjørnen, kan du også besøke Sysselmannens hjemmeside; www.Sysselmannen.no
Du kan lese mer om Isbjørnen på nettsidene til Norsk Polarinstitutt.

Visit Svalbard Sustainable Destination

Ikke gå glipp av

Ikke gå glipp av

Ikke gå glipp av

Ikke gå glipp av

Ikke gå glipp av